Da Norge reddet 12.000 flyktninger

- De hentet oss for at vi skulle rengjøre byens eneste hotell. Deretter ble jeg tatt opp på rommet av to fulle soldater. Jeg fikk beskjed om å kle av meg. De sa at hvis jeg ikke gjorde som de ønsket, ville de kutte strupen min. Jeg trodde dem. Begge voldtok meg. Den ene etter den andre. Deretter fikk jeg beskjed å rengjøre hotellet nok en gang. Så var det tilbake til gymsalen på skolen. Fra den dagen stoppet det aldri. Voldtektene holdt på dag og natt i over en måned. Ziba var den gangen 26 år. Hun var mor til to barn og ble brutalt tatt for å så bli misbrukt av serbiske soldater. Zibas historie ble i 1993 fanget opp og publisert av den britiske avisen The Independent. Takket være hennes og andre grufulle historier så verden at man måtte gripe inn. Norge var heldigvis ett av landene som åpnet sine grenser. Krigen i Bosnia-Hercegovina brøt ut året før, i 1992. Det var en brutal og langvarig konflikt. Overgrepene mot sivilbefolkningen var mange og grove, det foregikk både etnisk rensing, folkemord og massevoldtekt. Mer enn 100.000 mennesker mistet livet. I tillegg var det stor mangel på mat og medisiner. Mange valgte derfor å flykte. Halvparten av innbyggerne, hele 2,2 millioner, flyktet til de landene som ville ta i mot dem. I løpet av svært kort tid tok Norge i mot 12.000 flyktninger fra Bosnia. Også den gangen var det en del kritiske røster, men dugnadsånden og viljen til å hjelpe var større, mye større. I dag, 22 år senere, kan man se tilbake på en svært vellykket integrering. For to år siden vurderte SSB en rekke tall for å undersøke det mange har hevdet, at bosniere er velintegrerte i Norge. Rapporten ble som ventet svært positiv:

• Sysselsettingsprosenten er langt over gjennomsnittet for innvandrere
• De aller fleste har høyere utdannelse
• Ledigheten blant denne gruppen av innvandrere er liten
• Blant innvandrere topper de inntektshierarkiet
• De representerte et markant unntak når det gjelder å ha kontakt med naboer daglig
• Norskferdighetene er gode

Det spesielle i 1993 var at «hele» Norge stilte opp. 272 av landets 430 kommuner tok imot dem. På noen få uker var det kommet nye elever i norske klasserom over hele landet. Plutselig hadde vi fått en stor ny gruppe flyktninger i Norge. Sett i ettertid er dette et godt bevis på at det er mulig å hjelpe mange når nøden er stor. Det til tross for at man allerede hjelper andre. Flyktningene fra Bosnia var nemlig ikke de eneste som kom til Norge i 1993. I 1999 var det en ny ekstraordinær situasjon og regjeringen etablerte en luftbro for å kunne ta i mot flere tusen flyktninger fra Kosovo. Nøden var så stor at det sa seg selv at man ikke kunne begrense hjelpen til kun noen få. Også den gangen gikk det veldig bra. I en del asyldebatter hører man stadig begrepet «lykkejegere», og det i en svært negativ kontekst. Jeg kjenner at jeg er ganske lei den måten å omtale våre medmennesker i nød på. Dessuten er det heller ikke noe galt i å søke en bedre fremtid, også økonomisk. Vi må huske at hele 800.000 nordmenn utvandret til Nord-Amerika, ikke på grunn av krig og folkemord, men for å sikre seg en bedre økonomisk fremtid. I en lengre periode reiste mellom 15.000 og 20.000 nordmenn over havet, hvert eneste år. Men i motsetning til vår egen masseutvandring og kommentarene i mange kommentarfelt; flyktninger fra store humanitære katastrofer hvor det både foregår folkemord, etnisk rensing og massevoldtekter, kan ikke kalles «lykkejegere». Zibas historie var ikke unik den gang. Verdenssamfunnet måtte gripe inn. Tragisk nok tok det flere år før man klarte å stoppe de mange overgrepene, men i mellomtiden var det heldigvis mange som kunne flykte til sikkerhet. Deriblant Norge. Da bosnierne i Norge skulle feire 20 årsmarkeringen for Norges dugnad i 1993, skrev de følgende på invitasjonen: «Vi har et ønske om å bruke denne tjueårsmarkeringen til å stoppe opp, se tilbake på vår historie, hylle det norske folkets og samfunnets store humanitære dugnad som hjalp oss da det virkelig gjaldt, samt vise det norske folk at vi setter stor pris på all hjelpen vi har fått. Vi er umåtelig takknemlige. Samtidig er vi stolte og glade over å kunne gjengjelde denne hjelpen gjennom vår deltakelse og våre bidrag i det norske samfunnet.» Det er så vakkert at det nesten blir litt rørende. Selv om det er bare en selvfølge, er det likvel stort å tenke tilbake på hva Norge fikk til den gang.  Det gikk så bra den gangen at en skulle tro at Norge kunne gjort noe lignende igjen for andre land i stor nød. Hva med nå?