Gud på plass i Grunnloven

Grunnlovsfedrene la opp til en sterk identitet mellom kirke og nasjon. Slik er Gud til stede i grunnloven. Og godt er det.

Ved første øyekast kan det virke som om gud kanskje ikke gjør så mye av seg i grunnloven. Selve ordet «Gud» er ikke nevnt. Derimot stod det i grunnlovens § 2 at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Det er i det minste en indirekte henvisning til Gud. Slik ble det lagt opp til en sterk identitet mellom den lutherske kirke og fedrelandet. Men det er gode grunner for å hevde at Guds plass i Grunnloven ikke kan begrenses til en indirekte opptreden i paragraf nummer 2. For mange av de verdiene og idealene som formidles i Grunnloven er hentet fra en spesifikk kristen tenkning.

Likhet for loven

Henrik Syse og Bjørn-Are Davidsen gir en rekke interessante eksempler i boken Gud i Grunnloven, blant annet et menneskesyn som fremholder at alle mennesker er skapt av den samme Gud, og derfor har like rettigheter, noe som gjør at også de mektige står til ansvar for landets lover og regler. Et annet aspekt, som utvilsomt til grunn for tenkningen i grunnloven, er tanken om at verden kan gå fremover. Mennesket trenger ikke å resignere i en tro på at vi har forlatt fortidens gullalder, men bør arbeide for å forbedre seg som enkeltindivider og som samfunn. Vårt ønske er at de verdiene landet ble bygget på fortsatt skal prege den store samtalen om hvem vi er og skal være. Disse er ikke eksklusivt kristne. Men det er altså ikke slik at sekulariseringen av Norge har ført til at kristne verdier er i ferd med å bli utradert. Mange verdier har heldigvis en dyp forankring.

Religiøs pluralisme

Vår overbevisning er at kristen tro og tenkning, som igjen bygger på Bibelens verdier og idealer, har hatt en svært stor betydning for Norge etter 1814. Vi er overbevist om at fremtidens Norge har mye å vinne på at den kristne kulturarv, i alle sine fasetter, blir tatt vare på og videreført. I den store samtalen om hvem vi er og hvem vi skal være, er vi overbevist om at kristne verdier er sentrale også i et Norge preget av større kulturell og religiøs pluralisme. Det betyr ikke at vi ønsker oss tilbake til Norge anno 1814. Vi ønsker oss ikke tilbake til et tilsynelatende monokulturelt og monoreligiøst samfunn. Og det er svært problematisk at Grunnloven anno 1814 hadde en ekskluderende jødeparagraf og utestengte katolikker fra riket.

Humanistisk er ikke human-etisk

Etter 2012 heter det ikke lenger at i Grunnloven at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Inn i § 2 kom formuleringen om at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Det kan være på sin plass å presisere at «humanistisk» ikke er synonymt med «human-etisk» – eller for den saks skyld ateistisk eller agnostisk. Tvert i mot finnes humanismen i mange valører og ordet har gitt ulike assosiasjoner de siste hundreårene. Gjennom formuleringen «kristen og humanistisk arv» har Gud fortsatt en plass i Grunnloven. Noen vil hevde at dette innebærer en diskriminering av de som ikke har en kristen tro. Vi er uenige i det. Tvert i mot er det et kjennetegn ved kristen tro at mennesker har fri vilje, både til å velge troen bort og til å velge å leve etter troen. Religionsfrihet, som mange tenker kommer utelukkende fra menneskerettighetene, er dermed en vesentlig del av det kristne verdigrunnlaget. En majoritet bør vokte seg for å bruke sin flertallsmakt mot minoritetene.  Det er ingen tvil om at overtramp har forekommet. Det er et tankekors at Grunnlovens § 2 nå snakker om «vår» kristne og humanistiske arv. Vi er skeptiske til introduksjonen av dette lille ordet. Hva har lovgiver tenkt at det norske «oss» er, når «vår» og ikke «den» brukes i Grunnlovens § 2?

Friksjoner er bra

På den annen side betyr ikke dette at enhver påstand om «flertallstyranni» treffer virkeligheten. Et interessant kan være de senere års debatt om skolegudstjenester. Dersom alle barn så å si tvinges til gudstjeneste, er dette dypt problematisk. Vi har liten sans for en retorikk som bagatelliserer at  skolegudstjenester er gudstjenester der forkynnelse av kristen tro forekommer. Samtidig blir det galt å tenke at skolegudstjenester bør avlyses fordi det er ubehagelig for barn å tilhøre det mindretallet som ikke deltar. Tvert i mot er det umulig å gi barn en helt friksjonsløs oppvekst i norsk skole. Et friksjonsløst samfunn er egentlig ikke ønskelig. Skal vi være rustet for et mangfoldig samfunn, må vi alle trene på å håndtere motsetninger og mangfold– og i blant vil vi alle være en del av et mindretall. Vi tenker at skolegudstjenester faktisk kan være nyttige for å lære om sentrale sider ved Norges kulturelle arv.

Kristne menneskerettigheter

I dag står menneskerettighetene sterkt i norsk tenkning. Vi verdsetter det. Men det betyr ikke at menneskerettighetene nødvendigvis kan stå helt på egne ben, som om de kan bli vårt nye «nøytrale» verdigrunnlag. Det er ofte strid om hvordan menneskerettighetene skal tolkes og hvordan vi skal håndtere konflikter mellom ulike rettigheter. Men enda viktigere i vår sammenheng: Det er gode grunner for å hevde at menneskerettighetene både springer ut av og bygger på et spesifikt kristent menneskesyn. Derfor bør ikke menneskerettighetene sees på som en slags erstatning for kristne verdier og et kristent menneskesyn. Tvert i mot har vi mye igjen for at Gud fortsatt befinner seg i grunnloven.   Følg debatten på Aftenbladet Meninger.