Absurd argumentasjon for surrogati

Ingunn Løkstad Salvesen mener det er vanskelig å hevde at surrogati ikke er til barns beste siden barna ikke kan spørres (VL 28/1). Men surrogati kan være etisk forkastelig selv om barna det gjelder er glade for livet.

La oss ta et eksempel: En enslig mann i 50-årene reiser til et eller annet fattig land for å bli surrogatfar. Dessverre har han både psykiske problemer, dårlig nettverk, og en svak økonomi. Vil Ingunn Løkstad Salvesen mene at det er galt av ham å bli surrogatfar? Antagelig ikke. For hun mener barnets vurdering avgjør. Hun skriver om generelt surrogatbarn: «Hvordan kan vi vite hva et slikt barn vil tenke senere i livet – om det er glad for livet – eller ønsker at det ikke var født?» Tankegangen er altså at bare hvis et barn ikke er glad i livet, var det galt å gjennomføre surrogati. Jeg mener logikken både er meningsløs og absurd. De fleste av oss er glade for livet. Også et barn som vokser opp med en enslig far med psykiske problemer, kan selvsagt være takknemlig for å være til. Men det betyr da ikke at farens gjennomføring av surrogati var etisk forsvarlig. Det går an å ta logikken enda lenger. Et barn kan bli til i etterkant av et overgrep eller en voldtekt. I andre deler av verden skjer det antagelig oftere enn vi liker å tenke. Jeg håper alle vil fordømme mannen som forgrep seg. Men skal vi følge logikken til Løkstad Salvesen, blir det vanskelig å si at det beste ville ha vært om voldtekten ikke ble gjennomført – hvis barnet er takknemlig for livet. For da sier vi at det ville vært bra om barnet ikke eksisterte. Hvis mine foreldre ikke hadde sex den dagen jeg ble til, ville jeg ikke eksistert. Hadde de ventet til dagen etter, ville et annet menneske antagelig blitt til. Ville jeg da vært trist? Spørsmålet er absurd. Hvis jeg ikke fantes, ville jeg ikke vært i stand til å være lei meg (eller glad) for ikke å ha blitt til. For det ville ikke eksistert et «jeg» med følelser. Løkstad Salvesen benytter altså en ugyldig argumentasjon. De av oss som er skeptiske til surrogati, avviser ikke at surrogatbarn kan få en god oppvekst og være takknemlige for livet. Likevel er vi kritiske til ordningen – av langt mer tungtveiende grunner enn Løkstad Salvesen refererer. Kommersiell surrogati er og blir en prosess som involverer både kjøpere, en selger, mellommenn og kontrakter. Barnet blir et produkt, en vare som kjøpes og selges. Det er gode grunner for å mene at slik kjøp og salg i seg selv er uforenlig med respekt for menneskets verdighet. Surrogati innebærer normalt at barn fratas muligheten til å vokse opp hos deres biologiske foreldre – og tas bort fra den kvinnen som barn barnet og kunne ammet det. Kan vi virkelig akseptere at enkelte barn systematisk havner i en slik situasjon? Jeg synes det er dypt problematisk. Forteller ikke «Tore på sporet», renessansen for slektsforskning, og mange andre sider ved samfunnet vårt, at mange ønsker å kjenne sine røtter – og vil kjenne sitt biologiske opphav? Så er ikke konsekvensen at adopsjon er problematisk. For selv om det beste vil være at barn vokser opp hos sine biologiske foreldre, er dette noen ganger ikke mulig. Da kan adopsjon være en god løsning. Surrogati blir noe helt annet. For da planlegger voksne mennesker at barn avskjæres fra sitt biologiske opphav. Mens mye surrogati bare avgjøres av betalingsvilje, har Norge har svært strenge adopsjonsregler. Logikken er at når staten legger til rette for at barn får et nytt hjem, må vi gjøre alt vi kan for at barna får en best mulig ramme for sin oppvekst. Derfor bør vi unngå at barn havner i et hjem der økonomien er dårlig, der en av foreldrene har psykiske problemer eller der det finnes alkoholproblemer. Men selvsagt kan det hevdes at et barn på barnehjem i Sierra Leone ville fått det mye bedre i et slikt hjem. Betyr det at de norske reglene er altfor strenge? Kanskje ikke. Barn som synes det kommer dårligere ut enn andre barn, bør verken få beskjed om at «du bør være glad for at du fins» eller at «du ville hatt det verre i Afrika». (Innlegget er publisert i Vårt Land 29.01.2013)