Den nedlatende ateismen

Dagfinn Nordbø argumenterer i VG (22. juli) mot rituell omskjæring av guttebarn. Han sammenligner det med andre overgrep, som for eksempel McDonalds og Nestlés milliard-forskning på effektfulle reklamer mot barn.

Han mener at helseminister Strøm-Erichsen bør forby rituell omskjæring, som det første landet i verden. Hans massive forsvar for barns autonomi er profetisk: "Et samfunns humanitet måles ved hvordan vi behandler våre svakeste, og barn er ennå prisgitt foreldrenes mer eller mindre forskrudde ideer, blant annet om frelse." Hele innlegget er preget av en nedlatende holdning til menneskers tro. Omskjæring er en "forskrudd idé" og en "absurd handling" bygget på en "tåkete pakt" mellom en "viss Abraham" og hans "såkalte gud". Men etter hvilken målestokk? Helt åpenbart den ateistiske, snørrhovne forståelsen av at all religion er løgn. Omskjæring av jødiske guttebarn er en flere tusen år gammel praksis knyttet til jødisk identitet. Det er foreldres rett til å bestemme over barnas religiøse eller ikke-religiøse identitet. Det nytter ikke å sammenligne den rituelle omskjæringen med omskjæring av jenter. Det er kjønnslemlestelse og skamfering, og det har en helt annen begrunnelse enn religiøs praksis. Dette har alle land i verden forstått, men Nordbø forstår ikke dette. Han vil at den norske regjeringen skal gripe inn i og forby omskjæringen, men ser ikke at dette ville være et angrep på menneskerettighetene og religionsfriheten. Hele innlegget er et godt eksempel på den aggressive ateismen som vil sensurere all religiøs praksis. Men gode religionskritiske argumenter mot religiøs praksis bør helst være fundert på den samme respekten som Nordbø selv fremhever, på barnas vegne. Om kritikken ikke er det, risikerer man å tale for døve ører. Og det viktigste i retorikken er faktisk ikke å tømme seg og å få ting sagt, men å få budskapet hørt. Her har Nordbø et stykke igjen.