Selvmotsigende om surrogati

Anette Trettebergstuen og Håkon Haugli deltar iherdig i debatten om surrogati. De hevder utelukkende å være opptatt av at barn ikke skal straffes for voksnes valg, men argumenterer selvmotsigende.

Det er mange som har sterke etiske innvendinger mot surrogati. Du skal ha et pussig forhold til ordet «utnyttelse» for å protestere i mot at bruk av indiske surrogatmødre handler om akkurat det. Derfor reagerer langt flere enn «kristenfolket», blant dem transaktivisten Sarah Azmeh Rasmussen. Haugli og Trettebergstuen skriver i VG 4/11 at de ikke kjemper «for å gjøre surrogati lovlig i Norge». De er «utelukkende» opptatt av barna det gjelder. Virkelig? Jeg begynner å tvile. Hvis det eneste de ønsker er å kjempe barnas sak, hvorfor protesterer de da sterkt i mot at surrogati alltid handler om å utnytte sårbare kvinner. Som organhandel Surrogati kan foregå på ikke-kommersielt vis. En kvinne kan for eksempel bære frem barn for sin søster – ubetalt. Det finnes innvendinger også mot en slik løsning. Blant annet kan det hevdes at disse barna kommer noe dårligere ut enn andre barn ved ikke å kunne bli ammet, og ved å miste tilknytningen til den kvinnen som bar barnet frem. Men når temaet er utnyttelse av kvinner, er det kommersiell bruk av surrogati som står i fokus. Da er det opplysende å sammenligne surrogati med organhandel. Vi aksepterer at en mann gir bort nyra si til broren sin. Vi er rystet over at mennesker i den tredje verden selger sin nyre, uansett pris. Det kommersielle aspektet skaper enorme etiske problemer. La de voksne få svi Jeg er enig med Trettebergstuen og Haugli i at barn ikke skal lide for foreldrenes valg. Vi må vurdere grundig hvordan barn, som er et resultat av surrogati utenfor Norges grenser, kan ivaretas best mulig. Samtidig gjør de to Ap-politikerne ting litt for enkelt. Gitt at surrogati handler om utnyttelse av fattige kvinner, og Norge ønsker å motarbeide en slik praksis, bør vi ha et lovverk som ikke gjør det fristende og lettvint for mennesker å gjennomføre surrogati i utlandet. Barna det gjelder bør ikke straffes, men det hadde vært fint om voksne som bevisst gjør ting utenfor Norge som er ulovlig i landet vårt, får svi for sine handlinger. Dernest er det ikke alltid så lett å slå fast hvilke mennesker som er de «faktiske foreldrene» til et barn født av en surrogatmor – eller hva som er best for et barn. La oss for eksempel se for oss at en mann i 50-årene med god økonomi, men med betydelige alkoholproblemer (eller psykiske problemer), kommer til Norge med et barn født av en surrogatmor. Er det sikkert at vi da skal ha et lovverk som lettvint gir mannen foreldrerett så lenge papirene fra India er riktig utfylt?