Gjesteskribenten: Det pluralistiske samfunns utfordring

Det norske samfunn, og verden for øvrig, - enten vi liker det eller ikke – er i økende grad pluralistisk. Vi møter i økende grad mennesker med helt andre referanserammer og livssyn enn oss selv, og har ikke noe annet valg enn å leve med forskjelligheten.

Mangfold er positivt, men det er også en utfordring av den enkle grunn at et mangfold av livssyn betyr et mangfold av meninger. Dette byr på utfordringer for hvordan vi skal leve sammen, og om hvordan vi skal komme til enighet om hvordan vi skal leve sammen. Den kjente tyske filosofien Jürgen Habermas stiller diagnosen med dette spørsmålet: "How should we see ourselves as members of a post-secular society and what must we reciprocally expect from one another in order to ensure that in firmly entrenched nation states, social relations remain civil despite the growth of a plurality of cultures and religious world views?" Det kan sies å være det pluralistiske samfunns utfordring. Hva er medisinen? Multikulturalisme, i betydningen at ulike kulturelle grupper bør kunne leve i henhold til sine egne kulturelle verdier, innenfor én og samme nasjonalstat? Neppe. Habermas peker i en ganske annen retning. Han mener at både religiøse og sekulære livssyn må være åpne for komplementær læring hvis vi skal klare å balansere felles statsborgerskap og kulturelle forskjeller. Det at vi ikke deler samme livstolkning, betyr ikke at vi ikke kan finne felles akseptable grunner for de ordningene som ligger til grunn for fellesskapet vi deler.  Vi kan bruke vår livstolkning som en ressurs inn i diskusjoner om hvordan vi skal leve sammen, uten at vi dermed må overbevise den andre om hele vårt verdensbilde. Jo lengre man står fra hverandre i utgangspunktet, jo vanskeligere vil dette naturlig nok være; men ikke umulig om man tror på universell fellesmenneskelige erkjennelse. Jürgen Habermas’ diskursetikk er interessant lesning for rammene om en slik samtale og diskusjon. Videre mener Habermas at alle normer som kan implementeres juridisk må være formulert og legitimert på et språk som alle kan forstå. Det vil si et sekulært språk. Det er her det kanskje begynner å skurre for en del. Samtidig mener Habermas at personer som ikke vil, eller ikke kan oversette deres religiøse språk til profane former må få lov til å være med i politisk debatt uansett om de bruker et religiøst språk; men de institusjonaliserte prosessene i parlamentet, domstoler og administrasjonen må være sekulære. Uansett hvilke forståelse av sekulær man legger til grunn er det klart at Habermas gir en fordel til de som har det sekulære som morsmål. Jeg er uenig med Habermas at det skal finnes noe krav om å oversette sine argumenter til det sekulære. Alle må kunne bruke sitt morsmål når de argumenterer. Samtidig vil det mest hensiktsmessige i et samfunn hvor det finnes flere forskjellige livssyn være å oversette sine argumenter slik at flest mulig, lettest mulig kan forstå. I hvert fall om målet er å overbevise. Situasjonen og hvem du snakker med må ha betydning for hvilke språk du eventuelt må oversette til. Det er ikke automatisk det sekulære. Problemet er så klart at en oversettelse har det med å ikke være en fullgod gjengivelse av originalinnholdet. Det betyr at det er viktig å ha god kunnskap om andres livssyn for å best kunne forstå meningsinnholdet og oversettelsen. Men dette betyr ikke at ordskiftet, slik det kan hevdes at det er i dagens Norge, på noen måte skal favorisere visse typer språk på bekostning av andre. Alle må kunne gi utrykk for helheten i sin overbevisning, og ikke bli tvunget til å oversette til et bestemt språk, for så å miste mye av argumentets overbevisningskraft – i hvert fall for en selv. Slik krever et godt offentlig ordskifte store kunnskaper for at den skal kunne fungere og være konstruktiv. Kunnskap om andres livssyn – religiøst eller sekulært – bidrar til forståelse og toleranse for det som er annerledes, og gjør det enklere å bo i et mangfoldig samfunn uten for mange urettmessige kontroverser. Å kunne tilpasse seg andres språk og økt kunnskap for å forstå disse argumentene er noe av det som trengs for å møte utfordringen det pluralistiske samfunn representerer.