Desperasjonen i Middelhavet

Hva får tusenvis av mennesker til å betale menneskesmuglere enorme summer for å så risikere å drukne i Middelhavet? Nå må vi gjøre noe for båt-flyktningene.

«Her venter likbilene på båtflyktningene» – VGs overskrift i forrige uke er brutal, opprørende og dessverre sann. For å komme vekk fra sult, uro, krig og fattigdom velger mange å reise fra Nord-Afrika til land som Italia, Hellas og Malta. Men det er en farlig ferd. I gamle og overlassede båter går det ofte galt, fryktelig galt. Bare de siste ukene har flere hundre flyktninger dødd. Likevel vil det komme mange flere i månedene fremover. De som velger å kjøpe seg en plass på vei til Europa vet at det er farlig, men de er desperate. Generalsekretær i Flyktningehjelpen, Jan Egeland, ga nylig et sterkt intervju i VG. Der etterlyste han et større engasjement fra oss nordboere. – Vi er altfor opptatt av hullene i asfalten vår, og for lite opptatt av at det flyter lik opp på europeiske strender. Han pekte også på den rare situasjonen der «det ene folket drar på sydentur for å kose seg, det andre folket drar fra den andre siden i en flukt på liv og død. Vi møtes nå ved Middelhavets strender». Siden november i fjor har EU-programmet Triton jobbet med å redde flyktninger som forsøker å krysse havet. Det redder heldigvis noen, men Triton har et budsjett på omtrent en tredel av det det forrige programmet, Mare Nostrum hadde. Mare Nostrum ble etablert av Italia i 2013 etter to alvorlige båtulykker der minst 500 personer druknet. Men fordi man ikke fikk nok støtte fra andre EU-land ble programmet kraftig kuttet i fjor. Mare Nostrum kostet cirka 77 millioner norske kroner i måneden. En liten sum når du tenker på hvor viktig jobben er. " De siste 20 årene har 20.000 dødd på vei over havet. Fjoråret var et tragisk rekordår, hvor 3400 flyktninger druknet. Flere norske skip har tatt opp flyktninger i nød. Ifølge Rederiforbundet blir skip som man vet plukker opp flyktninger målrettet brukt av menneskesmuglerne. Men for norske sjøfolk er det heldigvis uaktuelt å gjøre noe annet enn å redde dem. Minst 5.000 flyktninger skal ha bli reddet av norske skip. Samtidig er det ikke norske lasteskip som skal stå for beredskapen i Middelhavet. De siste 20 årene har 20.000 dødd på vei over havet. Fjoråret var et tragisk rekordår, hvor 3400 flyktninger druknet. De siste ukers tall tyder på at 2015 kan bli et enda mørkere år. Men la oss for all del håpe at Norge sammen med europeiske venner kan sørge for at det ikke skjer. For det er mye vi kan gjøre. I tillegg til å ta i mot flere flyktninger, bør man gjøre langt mer i Middelhavet for å redde dem som er i stor fare. Både ved at EU utvider sin operasjon,Triton, og ved å stille norske ressurser til rådighet. Jan Egeland foreslo å sende fregatten KNM Fridtjof Nansen til Middelhavet. Hvorfor ikke. – Tilstrømningen av nye flyktninger er uten stopp og krisen blir stadig større, sa den italienske innenriksministeren, Angelino Alfano til The Guardian for få uker siden. Han hevder at opptil 600.000 mennesker fra Afrika og Midtøsten er klare til å reise fra Libyas kyst. Hvordan skal Europa takle en slik krise? Antall flyktninger som drukner kan øke dramatisk, og for mottakerlandene vil det kunne bli svært mange å hjelpe. Vi må gjøre noe nå, for å redde flest mulig, men det er samtidig avgjørende at verdenssamfunnet tar tak i det underliggende, hvor vi ser en hel region som desperat trenger fred, menneskerettigheter og demokrati. Flyktningestrømmen stopper ikke før det er fred i Syria. Et land hvor krigen får holde på uten at verdenssamfunnet klarer å gjøre noe. I andre land har man derimot handlet, men dessverre ofte kun militært. Som da norske bombefly angrep Libya for å få tatt ut Muammar al-Gaddafi. Nå brukes Libya som et transittland for mange båtflyktninger. I disse dager skal IS tas, ikke vanskelig å forstå at mange ønsker militær innsats, men hva skjer etterpå? Får vi nye flyktningestrømmer? Desperasjonen som preger båtflyktningene er god økonomi for utspekulerte og hensynsløse menneskesmuglere. De kjøper billige båter og fyller dem til randen med flyktninger. Flyktningene synes at det er bedre å ta sjansen på å drukne i Middelhavet, enn å bli værende i sitt hjemland. Dette må ikke bli nok en begredelig statistikk som vi glemmer fordi det virker håpløst. Norge kan og må gjøre sin del. Vi har de nødvendige ressursene, kompetansen og erfaringen. Og vi kan ikke si at vi ikke visste.