Kristen-investeringer som gikk skeis

I lys av noen uheldige pengeinvesteringer i kristen-Norge de siste ti årene, er det god grunn til å ta en titt på den underliggende teologien.

Denne vinteren har Verdibankens investeringer hos en forvalter som kunne love 6 % avkastning per måned blitt avdekket. Dagens Næringsliv mener bankens ledelse har vært ubegripelig naive som ikke gjennomskuet opplegget. 9 millioner kroner av bankens penger er tapt, samt private investeringer hos flere i bankens ledelse. Det norske aksjeselskapet God Invest skulle satse på "trygge investeringer, som forhåpentligvis vil gi gode penger til å føre det kristne arbeidet videre." Selskapet gikk med underskudd alle driftsårene fra 1999, og kunne bare utbetale 4,8 mill. av de 31,5 som var kravet fra bidragsyterne ved konkursen i 2004. Hvorfor mislykkes slike kristne initiativ? Jeg tror det har med usunn teologi å gjøre. I for eksempel trosbevegelsen er det en sterk tendens til å hevde den kristnes rett til økonomisk fremgang. Man forkynner et budskap om åplante et frø i form av penger i Guds rike, som vil gi hundrefolds velsignelse tilbake. Den pentekostale teologiprofessoren Amos Yong setter i sin bok "In the days of Caesar – Pentecostalism and Political Theology" et kritisk søkelys på en slik tankegang. Selv mener jeg det er høyst problematisk å forfekte Guds velsignelser over ens økonomi som en lovmessighet, siden mangel på tro blir eneste mulige forklaring på urealiserte økonomiske oppturer. Hos God Invest har markedsføringen vært betenkelig. Aksjekjøp i selskapet skal ha blitt presentert for kristenfolk uten å informere skikkelig om risikoen, og ting som "dersom De ikke bidrar, vil de forringe muligheten for andre og hindre utbredelsen av Guds ånd" skal ha blitt skrevet i markedsføringsfremstøt. Det ligger stor makt i Guds navn, og Gud bør ikke stilles som garantist for avkastning i et svært komplekst investeringsmarked som krever høy grad av fagkompetanse. Kan så kristne investere penger? Selvsagt. Lignelsen om talentene handler bokstavelig talt om god forvaltning av penger, og advarer mot å grave ned pengesummen sin. Så gjelder det å forstå hva god forvaltning innebærer av kompetanse og nødvendige forhåndsregler. Paulus skriver i 1. Tim 6 at "…de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer, og gripes av mange tåpelige og skadelige begjær.." Det er langt mellom de lovlige, etiske snarveiene til rikdom i dag, og selv for kristne er det lett å gjøre uinformerte eller dristige valg i tanken på at Gud i troen står bak som nærmest garantist for økonomisk suksess. Om vi tenker på Luthers to regimenter, så er det ulike "spilleregler" som gjelder for det verdslige og det åndelige regimentet. Om vi lar pengeinvesteringer falle i førstnevnte regiment, så innebærer det en visshet om at Gud ikke er et trumfkort som kan spilles for å sikre bedre avkastning, til mindre risiko enn alle andre som agerer i samme marked. Av disse hendelsene må vi lære at troen på Gud og hans velsignelse ikke reduserer behovet for fagkompetanse og kritisk fornuft i pengeforvaltning. De store stegene i tro bør tas i det åndelige regimentet først, hvor egen stolthet og rykte er det som står på spill, og ikke millioner av tredjeparts sparepenger. Ingenting er umulig for Gud (Luk 1,37), men om vi først selv gjør det mulige så kan Gud gjøre det umulige der det trengs, til Sin egen ære, og ikke nødvendigvis til vår økonomiske fremgang.