Absurd om minnegudstjenesten

Dag Øistein Endsjø er skuffet over at Den norske kirke fremsto som en kristen kirke på ettårsdagen 22. juli. Men hva er alternativet?

I Dagbladet 24. juli kommer Endsjø med sterk kritikk av minnegudstjenesten 22. juli. Han fremstår som skuffet på vegne av alle de som håpet at kirken etter grunnlovsreformen ville fremstå som en «i realiteten livsnøytral seremonimester». Jeg tillater meg å være ytterst forundret hvis noen har hatt en slik underlig forventning. Og jeg håper ikke en professor i religionsvitenskap virkelig trodde at en minnegudstjeneste i domkirken ville være livssynsnøytral. Endsjø skriver at «alt skjedde innenfor en klart definert kristen ramme». Synes han virkelig det er underlig? Eller tar han bare i bruk billig retorikk? Minnegudstjenesten 22. juli hadde et offisielt preg. Kongeparet, statsministeren og Auf-lederen var på plass. Stortingspresidenten hadde ordet. Jeg velger å tro at disse visste hva de gikk til. Endsjø mener det motsatte og hevder at gudstjenesten fremviste «den enorme avstanden mellom norske politikeres visjon om en allmenn folkekirke, og kirkens egne ønsker». Jeg undrer meg over Endsjøs skråsikkerhet. Er han virkelig sikker på alle norske politikere mener det samme – og det samme som ham – om hvordan en folkekirke skal fremstå? Jeg håper og tror at mennesker kan oppleve kirken som allmenn og samlende – selv om den tydelig formidler et kristent budskap. Uansett finnes det ikke noe reelt alternativ; en gudstjeneste kan ikke ribbes for kristent innhold og samtidig være en gudstjeneste. Endsjø mener gudstjenesten viser at kirkens «primære formål ikke er nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap». Det er en av de mest underlige påstander jeg har lest på en stund. Motsetningen han konstruerer er absurd. Hva med å tenke at kirken har som mål å nå ut til alle med et kristent budskap? Nå kan jeg forstå at enkelte er kritiske til at Den norske kirke får rollen «som offisiell nasjonal seremonimester». Men da må kritikken rettes til regjeringen, ikke kirken. Human-Etisk forbund ønsket for eksempel en «offisiell markering på tvers av tro og livssyn» og er kritiske til at det ble en minnegudstjeneste. Det er ikke overraskende. Selv mener jeg det er naturlig at kirken også får en sentral rolle når vi altså har en folkekirke der den klare majoritet av Norges befolkning er medlemmer. Dessuten ble det gjennomført andre markeringer 22. juli uten noen kristen ramme. Det er ikke lett for Den norske kirke å være folkekirke. På den ene siden står vi overfor en kirke som tydelig skal formidle Bibelens budskap. På den annen side skal kirken stille opp for en stor andel medlemmer som i større eller mindre grad avviser det kristne budskapet. Jeg misunner ikke prester som prøver å navigere i et slikt farvann. Men jeg forventer at professorer i religionsvitenskap ikke later som om de er forvirret over at en kristen gudstjeneste fremstår som kristen.