Skal staten oppdra barna våre?

Andreas Halse tar et knallhardt oppgjør med omskjæring av guttebarn. Prisen han betaler for sin argumentasjon er imidlertid høy: I praksis fratas foreldrene sitt ansvar for å ta valg på vegne av sine barn.

Jeg er ikke i tvil om at Andreas Halse, og svært mange andre, har gode intensjoner når de nå vil forby omskjæring av guttebarn. Det er da også tett mellom honnørordene. Halse snakker om «å stå på barnas side» og hegne om «barnas rettigheter». For mange nordmenn fremstår utvilsomt omskjæring av små guttebarn som en svært fremmed skikk. Selv er jeg ingen tilhenger av praksisen og har ikke omskåret mine sønner. Men jeg er en sterk tilhenger av å respektere foreldreretten – som dessuten er en menneskerettighet. Det er ikke staten, men foreldre som har ansvar for å oppdra barn i landet vårt. Heldigvis. Mange mener at det å velge omskjæring for et lite guttebarn ikke handler om oppdragelse. Hvorfor ikke? Realiteten er at alle foreldre tar en rekke valg for sine barn hver eneste dag. Noen av disse er utvilsomt skadelige. Det er utvilsomt mer risikofylt helsemessig å utsette et barn for passiv røyking innendørs enn å gjennomføre en omskjæring. Også samlivsbrudd utsetter tusenvis av barn for store ulemper. I tillegg er en rekke valg som foreldre tar for sine barn omstridt. Noen mener det er skadelig at jeg forteller mine barn om synd og frelse. Mange undersøkelser problematiserer at foreldre nyter alkohol under samvær med barn. Noen barn opplever flere flyttinger i barndommen og er i ettertid svært kritiske til foreldrenes valg. Heldigvis er det ingen som foreslår at staten skal gripe inn hver gang foreldre gjør noe som kanskje et flertall av Norges befolkning finner problematisk. Så langt jeg vet, har ikke Halse foreslått å forby røyking i hjem der det bor små barn. Så hvorfor de sterke ordene mot omskjæring? Det er grundig dokumentert at dette inngrepet generelt har få komplikasjoner og liten risiko. Noen vil kanskje svare at problemet med omskjæring er at vi står overfor et medisinsk inngrep som er irreversibelt. Men argumentasjonen holder ikke mål. Alt jeg gjør som forelder er egentlig irreversibelt. Har jeg utsatt mitt barn for samlivsbrudd eller mange flyttinger rundt i Norge (eller en risikofylt reise verden rundt) kan jeg endre på dette. Det hjelper heller ikke å hevde at det avgjørende er at alle medisinske inngrep som barn utsettes for må begrunnes rent medisinsk. Tusenvis av barn har tannregulering primært av kosmetiske grunner. Et fødselsmerke kan fjernes fordi det er «skjemmende», selv om inngrepet innebærer en viss risiko. Det samme gjelder kirurgisk korrigering av utstående ører. Slike inngrep blir akseptert selv om de involverte barna har liten mulighet for å si sin mening og vurdere konsekvensene. Årsaken er at skjønnhetsidealet i vår kultur gjør at fødselsmerker eller utstående ører innebærer en ulempe for barna. Det er altså kulturen som avgjør! Alle foreldre tar valg for sine barn som er kontroversielle. Det betyr ikke at foreldre har rett til å gjøre hva som helst, men staten skal ha svært god grunn for å sende politiet etter foreldre når disse gjør det de mener er best for sine barn. Først når vi står overfor grove overgrep bør staten – med politi eller barnevern – gripe inn. Å gjøre omskjæring av et guttebarn til et slikt overgrep er rett og slett et tankeløst overtramp.